Det var siste dagen på BaliSpirit Festivalen og vi skulle ta oss fra området og inn til vårt kjæreste Ubud. Hovedveien hvor trafikken alltid flyter stod plutselig stille. Vi på moped slingret oss mellom bilene for å komme lengre frem i køen. I motsatt kjørebane kommer to opprørte vestlendinger på sykkel og sier til alle i vår utålmodige kø: A man just died up there…
Vi kjørte til siden og rett der, 20 meter opp la en mann midt i veien, badet i eget blod, tildekt av ett palmeblad. Så brutalt og nakent som en ulykke kan se ut. ”Ung mann på moped frontkolliderte med buss.” Endelig tok noen affære og fikk hjelp til å bære mannen ut av veien. Trafikken presset på å tvang en til å følge strømmen. Instinktet i meg vil hjelpe, trøste, gå sammen i stillhet, be og gråte. For når man ser på alt levende, fra planter til dyr og mennesker, som sine søstre og brødre og som ÈN, kommer sorgen uansett hvilke bånd man har til den som lider. Empati, empatheia, inn-følelse, medmenneskelighet, enhet, kjærlighet.
Men så var man på veien igjen og skulle fortsette dagen. Vi kommer til Ubud og ser folk i hverdagsliv. Tut, kjør, stress og irritasjon. I den hverdagen vi selv var for 10 minutter siden. Plutselig fikk alt en ny betydelse, vi tok oss tid til å se, høre, smake, lukte og føle. Når fru død hilser på, passer jeg på å vise min takknemlighet og ydmykhet for å fortelle henne at jeg gjerne henger rundt en stund til. Så sundt å bli dratt ut av sin trygge boble i blant og vokne til livet.
Vi dro hjem til leilighetet, la oss på sengen, jeg gråt og vi ba i stillhet. Må hans sjel være fri og hans gjenværende føle det.
